mandag 14. mars 2011

Dette er skrevet for endel år tilbake:


Så lenge jeg kan huske har jeg vært pappajente. Krøpet opp i fanget hans, klemt og kost. Vi dro ofte til Stavanger, gikk rundt i byen og koste oss og besøkte farmor og farfar. Det var gode tider, jeg husker det så godt. Men jeg husker også den hissige stemmen. Kjeftingen og hvordan mitt navn alltid kom opp da jeg og søsteren min kranglet. Jeg husker likevel best de gode barndomsminnene med far.

Da tenårene kom ble jeg syk. Psykisk syk. Jeg var mye hjemme fra skolen, taklet ikke helt det som skjedde på ungdomsskolen og var veldig sliten og forsto lite. Jeg ble også en liten rebell da jeg var 16-17 år gammel. Jeg bannet og skrek mye, og far reagerte ofte på måten jeg var på og skjønte ikke hvorfor jeg oppførte meg slik. Mamma forstå meg bedre og prøvde forklare han, men det var ikke like lett.

Psyken min som har svingt frem og tilbake i 10 år nå (nå idag, ca 14år), har utviklet seg til en personlighetsforstyrrelse – «engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse». Jeg syns det er vanskelig, og jeg skulle ønske det var så enkelt at man bare kunne knipse det bort. Jeg tror at å være psykisk syk er noe av det verste som kan ramme en, for ingen ser smerten, det ligger inne i en.

For rundt seks år siden begynte ting å falle mer på plass. Familien min var veldig sammensveiset den sommeren i 2004. Jeg glemmer det aldri. Ting var perfekte. Mor og far reiste på turer sammen og far lekte med oss og vi holdt vannkrig sammen. Han ble ikke sint slik han pleide, og han begynte å åpne seg om hvordan barndommen hans hadde vært. August samme året ble mamma syk og lagt inn på sykehuset pga leveren. Det var skummelt for oss alle og vi var redd for å miste henne. Far var også redd. Vi kunne se at han var bekymret, og vi kunne høre det på stemmen. Mor var heldigvis ikke innlagt mange dagene og det ordnet seg, enda det var en veldig skummel opplevelse. Ting så ut til å gå greit, og jeg tok tak i livet mitt, begynte på lappen, noe som også gikk bra.

Men i begynnelsen av oktober ble mitt vanlige liv snudd på hode. Far hadde noe han ville snakke med oss om. Det gikk timer og vi ventet på å høre hva som skulle skje. Far pustet og stesset frem og tilbake før han satte seg ned med oss. Jeg husker fortsatt ordene hans ”Dette er ikke lett, Unni”, og jeg visste hva han skulle si. Jeg hadde så lyst å ta ordene ut av munnen hans og bare si det han skulle si. Etter mye om og men kom det jeg allerde visste, men ikke ville vite. For jeg visste at dette ville snu opp ned på min trygge verden. Han sa han hadde truffet en annen. Jeg husker stort sett ikke mer hva som ble sagt, for der og da raste verden min sammen. Jeg stormet opp på rommet, satte på sint musikk og kledde meg, klar til å storme ut døra da mamma sa vi heller kunne reise sammen. Så meg, mamma og søss dro til ei venninne. Far reiste to uker på jobb offshore, og kom igjen fredagen, to uker før min bursdag. Hele helgen var rar og anspent. Søss var heldig som ikke var hjemme, men hos typen. Jeg våknet av hoste den morgenen, og mor kom og sa jeg måtte holde meg på rommet. For hun og far snakket. Og jeg ble redd, veldig redd! Etter en stund kom mor inn med beskjeden om at i dag flytter far ut. Jeg ble helt fra meg og låste døren så ingen kunne komme inn. Jeg kledde meg, for mor sa vi skulle reise bort. Vi satte oss i bilen og reiste til tante. Søss og typen kom etterhvert. Vi var helt knust. Vår kjære far ville ikke bo med oss lengre. Han ville ikke ha oss lengre! Husker den dagen både godt og vagt om hverandre. En vanskelig dag og en vanskelig situasjon. Etter dette ble lite kontakt fra ham. På bursdagen min fikk jeg blomster på døra – fra blomsterbutikken. Samme dag hadde han vært i garasjen og hentet posten sin. Hadde han den dagen bare kommet kommet opp med blomstene selv, hadde mye vært annerledes i dag.

Tre hele år tok det før han ringte meg. Før det gikk det i meldinger, men det ga meg lite. Jeg følte ikke han brydde seg nok ved å bare skrive meldinger, det kan alle gjøre. Husker den dagen han ringte. Jeg var på besøk, og jeg begynte å gråte med en gang. Det var så rart å høre stemmen hans etter så mange år. Vi snakket en stund, og etterpå var jeg helt tom. Jeg vet ikke om det var godt eller vondt å prate med han. Han lovet han skulle ringe igjen om ikke så lenge, men der tok jeg feil. Det tok nesten et år før den andre telefonsamtalen kom. Det året ble det mange løfter, men også mange løgner og skuffelser. Jeg takler dårlig brudd på løfter og tolerer ikke lyving. Jeg har vokst opp med dette, løfter som ikke blir holdt. Det var riktignok et år med telefonsamtaler, men med lyving i samtalene. Etter fire år møtte jeg ham igjen. Det var sterkt å se ham, etter så lang tid. Fire år er lenge å ikke ha sett sin egen far. Det ble mye tårer og lite ord, men søss som hadde møtt ham en gang før var med og kunne snakke for meg når jeg ikke klarte det. Han sa at vi måtte få fikset forholdet vårt, for han hadde bare oss. Han ville ikke miste oss og var veldig glad i oss. Desverre var det tomme ord. For han viste liten interesse for kontakt og at han brydde seg, så ordene betydde lite. Han hadde fremdeles mye igjen å bevise.

Nå har det går snart halvannet år siden første møte. Det har ikke vært mange møter, og heller ikke mange telefonsamtaler. Det er fremdeles mange løfter som ikke blir holdt, og mye vondt som har skjedd og sikkert fortsatt vil skje. Jeg har spurt ham mange ganger hva han egentlig vil, men svarene er de samme. ”Klart jeg vil ha kontakt, klart jeg er glad i deg, dere betyr jo alt, dere er alt jeg har” osv. Men troen har jeg mistet. Jeg klarer ikke lenger å tro på det han sier, for hadde han brydd seg og vært glad i meg, hadde han stilt opp for meg og spurt hva han kunne gjøre. Istedet for å spørre direkte, bortforklarer han med å si at han skal ringe da og da. Og han gjør sjelden det han sier. Jeg tror han bryr seg mest om sitt nye liv sammen med ei ny og hennes to sønner. For sønner har han aldri hatt, det har bare vært meg og søsteren min. Jeg tror han har det for flott til at han gidder å bry seg ordentlig om meg. Jeg håper at jeg engang kan si hvordan jeg virkelig har hatt det, og hvordan jeg virkelig har det. Jeg er redd for å si hvordan jeg har det, redd for at stemmen hans skal heve seg, eller at jeg skal miste ham. Men hvorfor jeg er redd for å miste han vet jeg ikke, for i bunn og grunn har jeg jo egentlig mistet ham allerede. Han er der bare når han selv føler for det. Jeg er ikke flink til å ta kontakt med ham, i frykt for hvem som svarer i den andre enden av telefonen, men også fordi telefonen er min verste fiende iblant. Jeg håper at jeg en gang kan få fred med dette forholdet med min far, for denne ustabiliteten gjør meg ikke godt.

14 kommentarer:

Anonym sa...

Sterkt og trist å lese, Unni. Skjønner det må være vanskelig. Ikke særlig voksent å oppføre seg slik, men jeg tviler ikke på at han er glad i deg og dere.. Jeg håper at det en dag kan ordne seg. Flott at du velger å dele dette med oss. Stor klem.

Bodil sa...

Er ikke mer enn 6 mnd siden han sa han skulle ringe oss... ikke gale det :-(

Veldig bra skrevet Unni, du e tøff!

Unni sa...

Takk vennen!! Dette jo gammelt og sånn. Men ting er DESSVERRE isje bedre. He vudert lenge å dele det og nå følte eg det var rett :) Stor klem tebage!!

Unni sa...

Takk søss!!! Ja, tåpelig 60åring t far me he

Unknown sa...

Oi.
Kakene er supre med dette var hakket bedre.
Jeg ønsker meg en muteknapp til føleser og tanker. Skal vi slå sammen hodene og finne opp en?:D

Unni sa...

Smiler, du "likte" dette? Ja, eg med på å finne opp en! LETT at eg e med på den!!!!!!!

Unknown sa...

Jeg har litt lyst til å legge ut linken på bloggen min.Er det ok?

Unni sa...

Ja, det må du gjerne gjøre, Hilde!

Unknown sa...

Yes!<3

Unni sa...

;o) <3

Pinklady 68 sa...

Håper virkelig din far tar til fornuft. Må vel si det sånn. Godt du og din søster har hverandre og forstår:-)
Ønsker deg en fin dag Unni!
KLem Laila.

Unni sa...

Ja, me får nå se hva han gjør. Nå er det syv og halvt år siden han flytta fra oss. Så me får se! Er gla jeg har min søster og min mor å støtte meg på! Takk i like måte!

Klem

?? sa...

Så flink du er til å uttrykke deg ved å skrive, Unni!
siden du har lyst til å fortelle faren din hvordan dette føles for deg, har du tenkt tanken å skrive.
Ingen skal ha det slik Unni, men desverre er verden urettferdig innimellom.
Mange klemmer til deg.

Unni sa...

Takk for at du syns det, Ellen!! Liker å skrive. Skriver ofte når eg e sint, men då blir setningene så som så. Dette har jeg skrevet i ro og fått litt hjelp av Lise med rettskrivingen. Jeg har skrevet personligbrev t han og sendt d "rekomandert" uten svar. Så han e dessverre isje mann nok til å stå for d han he gjort.
Men stygt sagt, eg he d bedre uten han akkurat nå!!

Mange klemmer tebage!!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...